Utstilling: The future belongs to those who believe in a beautiful home

I dag ble jeg inspirert av søndagens galleribesøk. Kanskje fordi jeg holdt på å glemme å stoppe foran galleriet. Jeg måtte rygge tilbake opptil flere meter fra det ellers så velkjente fotogalleriet som ligger i mitt nærmiljø. Fotogalleriet hadde fått ny look, og det passet galleriet egentlig ganske godt. De grønnfargede dominerende prospekt-plakatene hengende i vinduet sto fint sammen med galleriets grønne skilt.

Jeg vet ikke om jeg for forbi galleriet fordi det gled så naturlig inn i bymiljøet, eller om jeg følte en ubevisst u-nytte i å stoppe. Jeg tror jeg begynner å bli spesialist i å fare forbi alle eiendomsmeklerkontorene som popper opp overalt i Oslo for tiden. Jeg unngår stadig å stoppe opp og lese ord som rolig, nyoppusset, god standard, strøken, solrik, stor, gjennomgående (hva nå det betyr), tiltalende, sentrum. Ikke er jeg ute etter ny leilighet, og på grunn av en fattig studenttilværelse har jeg blitt ganske flink til å blokkere bort alle bombarderende tegn som roper kjøp eller lykke.

Men jeg gikk tilbake. Og det var jeg glad for. For jeg fascineres av straighte fotografier uten helt å vite hvorfor. Jeg vet ikke om det ble så mye klarere i dag, men Sverre Strandberg fikk meg i alle fall til å fundere mer over saken.

Fotogalleriet sier at Sverre Strandberg ønsker å undersøke boligfotografiet som representasjonsform, og hvordan det gjennom sitt fravær av en subjektiv kunstnerisk motivasjon mangler et vitalt element som definerer karakter. Han stiller spørsmål om det er nettopp dette fraværet som åpner opp for betrakterens begjær, håp og drømmer om et bedre liv.

Begjæret, drømmene, og håpet om et fint hjem er det vi streber etter når vi har dekket alle de andre behovene i behovspyramiden, sier Anette markedsanalytiker. Anette og tre andre, en boligkjøper, en boligstylist og en eiendomsmekler, uttaler seg fra sine respektive perspektiv om hva som trigger et boligkjøp.

Det å ta noen hverdagsgjenstander ut av sin kontekst og ta den med inn i kunstinstitusjonen har vært ett effektivt kunstnerisk virkemiddel siden Duchamps pissoar. Sverre tar hverdagslige fotografier - foto-readymade - og rammer dem inn. Sverre stiller derimot ikke spørsmål ved kunstinstitusjonen ved å gjøre dette grepet, men ved en oppegående, stor fotosjanger som tilhører hverdagslivet.

Vinduet har fra fotografiets fødsel blitt brukt som metafor for å forstå fotografiets representasjonsmuligheter. På en finurlig måte blir denne metaforen nå snudd inn ut. Verden plasserer seg på den andre siden og blir vindu inn mot fotografiet. Fotografiet får først mening når vi tar med oss noe av vår subjektive verden inn i betraktningen av fotografiet. Om boligfotografiet hadde forsøkt å gå utover sin koselige anonymitet for å bli kunst, så ville betrakteren snudd seg bort.