Jeg forbereder meg til Bjørvika prosjektet ved å repetere noe av det jeg har gjort tidligere.

Disse fotografiene fra ulike bakgårder er tatt i normalperspektiv. Jeg har latt sideveggende være synlige, slik at det skapes en opplevelse av scene. Fotografiene oppleves formalistiske og balanserte. Jeg har spesielt vært ute etter å finne frem til bakgårder som ser formmessig rene ut, med få detaljer. Målet er at de skal oppleves autentiske, men allikevel delvis konstruerte. Gjennom å presentere disse mennesketomme, men allikevel velkjente rommene, ønsker jeg betrakteren velkommen til å iscenesette seg selv i dette arkitektoniske rommet. Samtidig vil den formmessige stramheten trolig skape en fremmedgjørende effekt. Denne kontrasten mellom det velkjente og det fremmedgjørende håper jeg kan åpne opp for spørsmål om hva som skjer og kan skje i dette rommet.

Bakgården er et halvoffentlig urbant rom skapt av industrialiseringen. Jeg har blitt interessert i dette rommet fordi den er et slags skjult mellomrom mellom den private og den offentlige sfæren. (I tillegg flyttet jeg selv inn i en bygård med bakgård i Oslo, bygget i 1885).

Sosiologen Erwing Goffman brukte de to begrepene backstage og frontstage for å beskrive en type rolletransformasjon mellom det private og det offentlige. Når vi er frontstage, som vi pleier å være i det offentlige rommet, påtar vi oss en profesjonell rolle. Vi ønsker å opprettholde en fasade og følger derfor visse kulturellt bestemte aksepterte mønstre. Om vi ikke klarer å følge disse mister vi prestisje. Handlereglene frontstage er tydeligere enn i det mer private backstage, hvor vi i større grad tillater oss å være mer autentisk og mindre regelstyrt.

Jeg ser på disse bakgårdene som symbolske steder, eller urbane slagmarker om du vil, hvor det foregår en transformasjonen fra det private til det offentlige, og omvendt.

Handlingsmønstrene i bakgården har forandret seg, som mange andre rom i byen. I det industrielle samfunnet var bakgården et sted hvor mange mennesker møttes på grunn av samkjørte strukturelle handlingsmønstre. Hvordan brukes bakgården i dag, i ett langt mer differensiert samfunn? Er vi sårbare i dette mellomrommet, hvor vår maske er iferd med å tas av eller på? Kan bakgården, i ett karrierebeivsst samfunn hvor fasaden er viktig å holde, føre til att dette stedet blir en truende sone?