Forskjeller og feministiske perspektiver

Tittelen på årets første estetikkforelesning het Forskjeller. Den handlet om kjønn i kunsten, med vektlegging på feministiske perspektiver fra 1960-tallet til i dag. En grei oppvarming til OCA-symposiet den 21 og 22 januar med tema Art, gender and politics, the avant-garde in the 1960s and 70s .

Linda Nochlins tekst Hvorfor har det ikke vært noen store kvinnelige kunstnere? (Pax, 2002), er aktuell litteratur her. Jeg forberedte meg ved å lese Sanne Kofod Olsens artikkelen ”En historie om 70 tallet, en teori om 90 tallet; feministiske påvirkninger av nåtidig kunst”. Artikkelen er en tydeliggjøring av de to hovedretningene i det feministiske prosjektet; det essensialistiske vs det representasjonskritiske, hvor forskjellen funderes i kroppen respektive ses å være definert historisk, kulturelt og sosialt. Begge har dog et felles utgangspunkt, kroppen. Essayet til Kofod Olsen studerer hvordan disse to prosjektene støter i hverandre på 90-tallet, v.h.a en kunstdiskurs som kanskje særlig fant inspirasjon i Kristevas abjeksjonsbegrep.

I Carolee Schneemann performances fra 1960tallet eksisterer kroppen både som kjønnets betegnet og betegnede. Gjennom sammenkoblingen av kropp, kjønn og seksualitet skapes en ny betydningskonstruksjon. Ved å fremheve kvinnelig seksualitet i.f.t den kunstneriske utøvelsen, så fremviste hun kjønnet som en betydningsgivende faktor i.f.t kunstnerrollen. Hun etablerte en kvinnelig kunstnersubjektivitet og en kvinnelig skaperrolle. Gjennom sin performance artikulerte hun ett kvinnelig kjønn som brøt med den romantiske forestillingen om den mannlige sublime kunstneren.

Gjennom den feministiske kunstpraksis på 70-tallet ble det også konstruert en kodeks av en i særstilling kvinnelig estetikk. Denne kodeks ble det argumentert for retorisk, og gjennom anvendelsen av en bestemt type materialer, som bløte, transparente, sarte, myke, eller kvinnelige former, som sirkelen, nettet m.m. Dette skulle uttrykke en kvinnelig transcendens som overskred den historiske tiden. Den kvinnelige annetheten ble fremhevet, en annethet som ikke tidligere hadde fått plass i den vestlige diskursen.

Laura Mulveys skopofili-studier synliggjorde at kvinnen var offer for det begjærende mannlige blikket. I det skopiske feltet representeres kvinnen på en erotisk måte, som den kastrerte eller falliske kvinnen. For å oppnå fallos forsøker kvinnen å tilfredsstille sitt begjær ved å gjøre seg selv til fetish, til begjærets objekt. Mulvey kaller denne posisjonen for to-be-looked-at-ness. Mulvey mente at denne posisjoneringen av kvinnen i det patriarkalske samfunnet måtte brytes gjennom dekonstruksjonen av representasjonelle stereotyper i den kulturelle produksjonen. Hannah Wilke, Linda Benglis, Eleanor Antin og Martha Rosler jobbet kunstnerisk med å bryte sterotypier.

Rosi Braidotti mente at etableringen av en ny kvinnelig diskurs måtte skje ved å skape ett betydningsrom basert på kroppslig og kjønnslig erfaring. Hun mente at kvinner situert i en vestlig diskurs er blitt fratatt sine kropper. Feminismens mål måtte være å muliggjøre for nye måter for kvinnene å gjenerobre kroppene på og uttrykke sin seksualitet. Med dette mente hun ikke nødvendigvis at ett kvinnelig definert betydningsrom er ideelt. Det ideelle ligger etter begivenheten. Hun referer til Deleuze og Guattari som opphever kjønnsdikotimien i en mulitseksualitet. Ideen om kroppen-uten-organer og bliven-subjektivitet kan ikke oppnås før kvinnen har erobret sin egen posisjon i den vestlige diskursen.

Sanne Kofod Olsens tror det er i dette kroppslige betydningsrommet som en teori om 1990-tallets feministiske kunst og sosiale strukturer artikuleres. I en forståelse av kroppen som et dobbelt og paradoksalt erkjennelsesfelt; en erkjennelse av forskjellen og en erkjennelse av den mangfoldige seksualiteten.

Den artikuleres bl.a. i en aktualisering av Julie Kristevas abjeksjonsbegrep. Men abjeksjonsbegrepet forsøkte hun å tegne konturene av en ny romslighet som plasserer seg mellom erfaringen og representasjonen. I denne romsligheten skjer ett sammenstøt mellom selvets erfaring og representasjonen av selvet, som igjen gir opphav til en ny erfaring. Kofod Olsen kaller det et kolliderende rom.

Det kolliderende rommet er et traumatisert rom hvor tingene ikke passer sammen. Den artikulerte (representasjonens) undertrykkelse av den uartikulerte (erfaringen) er latent. I abjeksjonen finner en psykisk begivenhet sted. Alle dets virkelighetsobjekter er basert på tap. Subjektet mister sine representerende holdepunkter.

Abjektet defineres av Kristeva som ingen-ting, verken objekt eller subjekt, men det intervenerer allikevel med virkeligheten. Abjeksjonen er derfor i seg selv en trussel mot subjektet, siden det ses som noe som beseirer og pulveriserer subjektet. ”Abjeksjonen er en oppstandelse som har gjennomgått (egoets) død. Det er en alkymi som omdanner dødsdriften til livets begynnelse, en ny betydning.” Ett nytt betydningsrom: etter-rommet, cyber-rommet, biseksualitetens rom.

Victor Burgin bruker denne rom-definisjonen som utgangspunkt for å beskrive en ny kunst og kunst-teori, som oppstår på bakgrunn av denne nye psykiske realiteten. (Geometry and Abjection).

I den estetiske produksjonen i dag ser vi ideer og betydningskonstruksjoner som har oppstått på bakgrunn av 70tallets banebrytende ideer om et nytt betydningsrom med fokuseringen på kroppen som utgangpunkt, som Irigarays og Kristevas feministiske teori, Deleuze og Guattaris anti-psykoanalytsiske diskurs eller Foucoults seksualitetshistorie.

3 store utstillinger, som alle fant sted i 1993, kan ses som betegnende for 90-tallets feministiske kunst: Whitneybiennalen, Aperto (på Veneziabiennalen), og utstillingen Posthuman.

En bølge kan nevnes: New Sensibility. Tydelige referanser til 70-tallets fokusering på selvet, sanseligheten og følsomheten, det sosiale og det politiske, samtidig som den tok klart avstand fra 80-tallets hard core, kalkulative bildestorm og formmessige agressivitet.

Noen kunstnere: Gonzales-Torres, Sue Williams, Kiki Smith, Glenn Ligon, Jimmi Durham, Janine Antoni, Elke Krystufek, Hanne Wilke, Susan Hinnum.

Flere kunstnere, fra forelesning:
- Artemisia Gentileschi, 1620
- Georgia O´Keeffee Belladonna 1939
- Judy Chicago The Dinner Party 1979
- Ana Mendreta. Silueta works in Mexico
- Marina Abramovic Balkan Baroque 1999
- Martha Rosler CargoCult 1972, Semiotics of a Kithchen 1975
- www.guerillagirls.com
- Zoe Leonard Calendarium mujer babuda 1988, fierce pussy
- wack: art and the feminist revolution på moca

Feministiske bølger:
Bølge 1: Stemmeretsskamper, sufraggeter. Ikke så mye som skjedde innefor visuell kunst.
Bølge 2: 1960-og 70-tallet
Bølge 3: 90-tallet og fremover

Sentral litteratur:
Beavoir: det annet kjønn. Man fødes til kvinne
Beth Friedman: The feminine mystique: Hjemmet og familien som arena for selvrealisering.
Judith Butler: gender Trouble 1990. KJønn er performativ. Expressions of gender.
Toril Moi: Hva er en kvinne? 1991
There is no gender identity behind the expressions f gender. Identity is performately constituted by the very ”expressions” that are said to be its resaults” (Butler)