Den legitime kultur

Ove Skarpenes er av de få sosiologene som har studert norsk videregående skole. Hmm, litt rart at ikke flere er interessert? Det han fant var i alle fall at elevene var lite opptatt av fag. Trivselskolen var en suksess. I reformpedagogikken nyorientering etter puggeskolen gikk skolen helt opp i trivsel og barnets individuelle behov, og glemte barnets behov utfra en samfunnskontekst.

Skolen forsøker hele tiden å tilpasse seg det fremtidige samfunnet, men læreplanarbeid tar tid, og så kommer den laaaaaange internaliseringsprosessen. Det finnes fremdeles lærere i norsk skole som underviser etter Normalplanen av 1939! At det i igangsettingen av Kunnskapsløftet ble satt av en stor pott til kompetanseheving er bra, men dette ser ut til først og fremst til å komme fag som norsk, engelsk, matte, realfag osv. til gode.

Internalisering av noe nytt i norsk skole, som planer og teknologi, tar tid. Selv om læreplanen forsøker å være fremtidsrettet, er det flere nivåer av kritiske suksessfaktorer som gjør at ting tar tid. Og når ting tar tid i skolen, og samfunnet der ute går i raskere takt, så får vi en diskrepans i fokus mellom institusjonen og samfunnet.

Goodlad har gitt oss noen begreper slik at vi kan nyansere studiet av læreplanens vei inn i det norske skolesystemet. Goodlad mener planlegging og innføring av nye læreplaner kan studeres utfra på 5 nivåer:

1. Den ideologiske læreplanen (ideological curriculum). Dominerende og skiftende ideologier. Kryssende interesser og interessefelt.
2. Den formelle læreplanen (formal curriculum). En 5 år prosess å skrive nye læreplaner.
3. Den oppfattede læreplanen (perceived curriculum) Hvordan tolkes den av lærerne?
4. Den gjennomførte læreplanen (operational curriculum)
5. Den erfarte læreplanen (experiental curriculum) (Pisa sjekker eksempelvis regne, lese og skriveferdigheter)

Vi avsluttet dagens forelesning med å diskutere om vi har en legitim kultur i Norge, hva denne så består av, og hvem som definerer denne? Den såkalte FRP-debatten – som pågikk for fullt i sommer - gikk hardt ut mot den såkalte finkulturen. Vi diskuterte utfra Ove Skarpenes sin forskningsartikkel Den «legitime kulturens» moralske forankring, fra 2007.

Det ble gjennomført 113 semi-strukturerte intervjuer, hvor utvalgsmetodikken var strategisk basert på ulike teoretiske og analytiske kriterier. Intervjuenes fordeling på kjønn og sektor er den samme som SSBs 2003-tall om menn og kvinner i akademiske yrker i privat og offentlig sektor. Intervjuene har vært tematisk strukturert og tatt opp utdanning, arbeid, klasse, kunnskap m.m, men alle i utvalget hører hjemme i en høyt utdannet middelklasse.

Ingen av de intervjuede som var trukket frem i denne forskningsrapporten ville utføre smaksdommer, og mente det var opp til den enkelte hva denne leste, hørte på av musikk etc. Hva er grunnen til dette? Vi pekte på ulike faktorer som kan være årsak til den noe beskjedne holdningen til å skulle definere en kulturell kvalitativ standard for det norske folket. Lite gjennomsiktig land, jantelov, sterk nasjonalkultur som utviklet seg i opposisjon til et embetsverk, manglende aristokratisk bakgrunn, og like fokus på å oppøve en ferdighet i norsk skole til å vurdere kvalitet. Vi fant heller ikke denne dominerende finkulturen som FRP hele tiden trekker opp i debattene. Hvordan har FRP klart å få et begrep som er så tomt på faktisk innhold til bli et så viktig retorisk begrep?