Fra et rent håndverksfag til et opplevelsesfag til et fag med kunnskapsmål til kunnskapsløftets kompetansemål. Ja, ja ja, det går bedre og bedre…

Det ser ut som vi kan takke Åse Kleveland for mye. Mye mer enn jeg før i dag visste, selv om jeg visste en del. Med st. melding nr 61 ”Kultur i tiden” rettet hun fokus mot blant annet design og arkitektur og trakk inn kunst og kulturformidling for barn og unge. Dette var unikt. Tidligere hadde stortingsmeldinger som var rettet mot kulturfeltet mer vært opptatt av å telle. Telle antall personer som går på teater, telle antall personer som gikk på museum osv.

Kunst og håndverksfaget fikk inn design og arkitektur med Kunnskapsløftet 2006, og Åse Kleveland er trolig en sentral langsiktige årsak til at dette har skjedd. Ting tar tid, men den som venter, og aldri gir opp...

Gudmund Hernes gjorde også en del på noenlunde samme tid som Åse. Hans arbeid fikk kanskje mer øyeblikkelige synlige konsekvenser for barn og unge, i og med den nye læreplanen han fikk i gang. Reform 94 for videregående og L97 for grunnskolen. For Kunst og håndverksfaget førte dette til et endring fra å være et opplevelsesfag til å måtte forholde seg til kunnskapsmål. For alle barn i Norge sørget også Hernes for at de ble kategorisert som del av de 7 mennesketypene beskrevet i den generelle læreplanen:

- det meningssøkende menneske
- det skapende menneske
- det arbeidende menneske
- det allmenndannete menneske
- det samarbeidende menneske
- det miljøbevisste menneske

Mens mange kunst- og håndverks-folk er glade for at design og arkitektur er blitt en del av læreplanen, var det større splittelse når Hernes kom med sine kunnskapsmål. Mange tolket disse til å handle om ren kunsthistorie, og var i harnisk fordi det ville gå utover det skapende aspektet ved undervisningen. Andre så at et større fokus på formale egenskaper kunne hjelpe elevene til å se flere muligheter i sitt skapende arbeid. Om elevene ble introdusert for noen eksempler på hvordan ulike kunstnere arbeider med form og uttrykk, kunne de selv eksperimentere utfra dette. Det viser seg visst, og jeg merker det også i min egen undervisning, at produktene elevene skaper blir mer varierte og utforskende, om de på forhånd er introdusert for ulike arbeid innenfor det de jobber med, istedenfor å starte på bar bakke og skal skape noe helt på egenhånd.

En annen kritikk mot kunnskapsmålene introdusert med L97, var at dette førte til kanonisering av visse kunstnere. Spørsmålet er om navn som nevnes i læreplanen øyeblikkelig vil kanoniseres? Kan de fungere som ren referanse som kan øke elevenes forståelse for visse uttrykk? Hvordan kan vi få til en god balanse og ikke minst et godt samspill mellom det skapende aspektet og innlæring av kunnskapsmål?

Kanskje vi må finne ut av disse tingene ved å se litt større på det? Hvordan forholder fagfeltet i skoleverket seg til samfunnet ellers? Hva bør målet for faget være? Det viser seg visst at det er få fra kunstfeltet som stiller opp og støtter kunstfagets plass i norsk skole. Hvorfor er det så? Hvordan ser det norske folket på kunst og håndverksfagets plass i norsk skole? Det blir mer om det i neste blogginnlegg.